MOSE BOK

Kapittel 1 | Neste
1 2 3 4 5 6 7 8

(Juni 1830). Gud åpenbarer seg for Moses - Moses blir forklaret - Satan konfronterer ham - Moses ser mange verdener som er bebodd - Verdener uten tall ble skapt av Sønnen - Guds gjerning og herlighet er å tilveiebringe mennesket udødelig-het og evig liv. (42 vers)

1.   Guds ord som han talte til Moses en gang da Moses ble ført opp på et meget høyt fjell,

2.   og han så Gud ansikt til ansikt, og han talte med ham, og Guds herlighet hvilte på Moses, derfor kunne Moses tåle hans nærvær.

3.   Og Gud talte til Moses og sa: Se, jeg er Gud Herren Den Allmektige, og Uendelig er mitt navn, for jeg er uten dagers begynnelse eller års ende, og er ikke dette uendelig?

4.   Og se, du er min sønn, derfor se, og jeg vil vise deg mine henders gjerninger, men ikke alle, for mine gjerninger er uten ende, og også mine ord, for de opphører aldri.

5.   Derfor kan intet menneske skue alle mine gjerninger uten at det ser all min herlighet, og intet menneske kan se all min herlighet og deretter forbli i kjødet på jorden.

6.   Og jeg har et verk for deg, Moses, min sønn, og du er i min Enbårnes lignelse, og min Enbårne er og skal være Frelseren, for han er full av nåde og sannhet, men det er ingen Gud foruten meg, og alle ting er for mitt åsyn, for jeg kjenner dem alle.

7.   Og nå, se, denne ene ting viser jeg deg, Moses, min sønn, for du er i verden, og nå viser jeg den for deg.

8.   Og det skjedde at Moses så og skuet den klode hvorpå han var skapt, og Moses skuet verden og dens ender og alle menneskenes barn som er og som var skapt, og han undret og forundret seg storlig over dette.

9.   Og Guds nærvær trakk seg bort fra Moses så hans herlighet ikke hvilte på Moses, og Moses ble overlatt til seg selv. Og da han ble overlatt til seg selv, falt han til jorden.

10.   Og det skjedde at et tidsrom av mange timer gikk før Moses igjen fikk sin naturlige styrke som menneske, og han sa til seg selv: Nå, av denne grunn vet jeg at mennesket er intet, noe jeg aldri hadde forestilt meg.

11.   Men nå har mine egne øyne sett Gud, dog ikke mine naturlige, men mine åndelige øyne, for mine naturlige øyne kunne ikke ha skuet, for jeg ville ha visnet bort og omkommet i hans nærvær, men hans herlighet hvilte på meg, og jeg skuet hans åsyn, for jeg ble forklaret for hans åsyn.

12.   Og det skjedde at da Moses hadde sagt disse ord, se, da kom Satan og fristet ham og sa: Moses, menneskesønn, tilbe meg.

13.   Og det skjedde at Moses så på Satan og sa: Hvem er du? For se, jeg er en Guds sønn i hans Enbårnes lignelse, og hvor er din herlighet så jeg skulle tilbe deg?

14.   For se, jeg kunne ikke se på Gud uten at hans herlighet hvilte på meg, og jeg ble forklaret for hans åsyn. Men som et alminnelig menneske kan jeg se på deg. Er det ikke virkelig slik?

15.   Velsignet være min Guds navn, for hans Ånd har ikke helt forlatt meg, og hvor er ellers din herlighet, for den er mørke for meg? Og jeg kan skjelne mellom deg og Gud, for Gud sa til meg: Tilbe Gud, for ham alene skal du tjene.

16.   Vik bort, Satan, bedra meg ikke, for Gud sa til meg: Du er etter min Enbårnes lignelse.

17.   Og han ga meg også bud da han ropte på meg fra den brennende tornebusk og sa: Påkall Gud i min Enbårnes navn, og tilbe meg.

18.   Og Moses sa videre: Jeg vil ikke opphøre med å påkalle Gud, jeg har andre ting jeg vil spørre ham om, for hans herlighet har hvilt på meg, derfor kan jeg skjelne mellom ham og deg. Vik fra meg, Satan.

19.   Og nå, da Moses hadde sagt disse ord, ropte Satan med høy røst, raste mot jorden, befalte og sa: Jeg er den Enbårne, tilbe meg.

20.   Og det skjedde at Moses begynte å frykte meget, og som han begynte å frykte, så han helvetes bitterhet. Men da han påkalte Gud, fikk han styrke, og han befalte og sa: Vik fra meg, Satan, for bare denne ene Gud, som er herlighets Gud, vil jeg tilbe.

21.   Og nå begynte Satan å skjelve og jorden rystet, og Moses mottok styrke og påkalte Gud og sa: I den Enbårnes navn, vik fra meg, Satan.

22.   Og det skjedde at Satan ropte med høy røst, med gråt og jammer og tenners gnissel, og han vek bort, ja, fra Mose nærvær, så han ikke så ham.

23.   Og nå, om dette bar Moses vitnesbyrd, men på grunn av ugudelighet finnes det ikke blant menneskenes barn.

24.   Og det skjedde at da Satan hadde veket bort fra Moses, at Moses løftet sine øyne mot himmelen, og han var fylt av Den Hellige Ånd som bærer vitnesbyrd om Faderen og Sønnen.

25.   Og da han påkalte Guds navn, skuet han igjen hans herlighet, for den hvilte på ham, og han hørte en røst som sa: Velsignet er du, Moses, for jeg, Den Allmektige, har utvalgt deg, og du skal gjøres sterkere enn mange vann, for de skal adlyde din befaling som om du var Gud.

26.   Og se, jeg er med deg, ja, inntil dine dagers ende, for du skal befri mitt folk, ja, mitt utvalgte Israel fra trelldom.

27.   Og det skjedde mens røsten ennå talte, at Moses løftet sine øyne og skuet jorden, ja, den ganske jord, og det var ikke en eneste av dens bestanddeler som han ikke så og skjelnet ved Guds Ånd.

28.   Og han skuet også dens innbyggere, og det var ikke en sjel som han ikke så, og han skjelnet dem ved Guds Ånd, og deres antall var stort- ja, utallige som sanden ved havets bredd.

29.   Og han skuet mange land, og hvert land ble kalt jord, og de var bebodd.

30.   Og det skjedde at Moses påkalte Gud og sa: Fortell meg, jeg ber deg, hvorfor er disse ting slik, og av hva dannet du dem?

31.   Og se, Herrens herlighet hvilte på Moses så Moses sto i Guds nærvær og talte med ham ansikt til ansikt. Og Gud Herren sa til Moses: I min egen hensikt har jeg skapt disse ting. Her er visdom, og den forblir hos meg.

32.   Og ved min makts ord, som er min Enbårne Sønn som er full av nåde og sannhet, har jeg skapt dem.

33.   Og verdener uten tall har jeg skapt, og jeg skapte også dem i min egen hensikt, og ved Sønnen, som er min Enbårne, skapte jeg dem.

34.   Og det første av alle mennesker har jeg kalt Adam, som er mange.

35.   Men til deg gir jeg bare en beretning om denne jord og dens innbyggere. For se, det er mange verdener som har gått bort ved min makts ord. Og det er mange som fremdeles består, og utallige er de for mennesket, men for meg er alle ting talte, for de er mine og jeg kjenner dem.

36.   Og det skjedde at Moses talte til Herren og sa: Vær barmhjertig mot din tjener, O Gud, og fortell meg om denne jord og dens innbyggere, og også om himlene, og da vil din tjener være tilfreds.

37.   Og Gud Herren talte til Moses og sa: Himlene, de er mange, og kan ikke telles av mennesket, men for meg er de talte, for de er mine.

38.   Og som en jord og dens himler går bort, skal en annen komme, og det er ingen ende på mine gjerninger, ei heller på mine ord.

39.   For se, dette er min gjerning og min herlighet - å tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv.

40.   Og nå, Moses, min sønn, vil jeg tale til deg om denne jord på hvilken du står, og du skal skrive det som jeg skal si.

41.   Og på en dag når menneskenes barn skal akte mine ord for intet og ta mange av dem bort fra boken som du skal skrive, se, da vil jeg oppreise en annen lik deg, og de skal igjen finnes blant menneskenes barn - blant så mange som vil tro.

42.   (Disse ord ble a talt til Moses på fjellet hvis navn ikke skal bli kjent blant menneskenes barn. Og nå tales de til deg. Vis dem ikke til noen uten til dem som tror. Slik er det. Amen.)


	MOSE BOK Kapittel 1	Neste

Programvare og design © Mormonsbok.com 2001-2021.
Tekstscanning / OCR: Den Norske Misjon v/ T. Norman. Den Kostelige Perle, 2002-oversettelse © Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige