AVANSERT SØK
Kapittel 30
ALMAS BOK, kapittel 31
Kapittel 32

|   Innledning | Mormonsbok.com | Jesu-Kristi-Kirke.no | SisteDagersHellige.no | Kristus.no |

Alma leder en misjon for å vinne tilbake de frafalne zoramitter - Zoramittene fornekter Kristus, har en feilaktig oppfatning om at de er utvalgt, og de tilber med faste bønner - Misjonærene fylles med Den Hellige Ånd - Deres lidelser blir oppslukt i gleden de føler for Kristus. Ca. 74 f. Kr. (38 vers)


1.   Nå skjedde det at da Alma etter Korihors død fikk beskjed om at zoramittene forvrengte Herrens veier, og at Zoram, som var deres leder, påvirket folkets hjerter så de tilba stumme avguder, begynte han igjen å føle seg syk i hjertet på grunn av folkets synder.

2.   For det voldte Alma stor sørg å høre om den synd som ble begått av hans folk. Derfor voldte det ham stor sørg i hjertet at zoramittene hadde skilt lag med nephittene.

3.   Nå hadde zoramittene samlet seg i et land som de kalte Antionum, som lå øst for Zarahemlas land som strakte seg nesten helt ut mot havet og som lå syd for Jershons land, som også grenset til villmarken i syd, en villmark som var full av lamanitter.

4.   Nå var nephittene svært engstelige for at zoramittene skulle slutte forbund med lamanittene og at det derved ville påføre nephittene et stort tap.

5.   Og da forkynnelsen av ordet hadde stor tilbøyelighet til å få folket til å gjøre det som var rettferdig - ja, det hadde hatt større innvirkning på folkets sinn enn sverdet eller noe annet som hadde hendt dem - derfor mente Alma det var nødvendig at de skulle prøve Guds ords kraft.

6.   Derfor tok han med seg Ammon og Aaron og Omner, og lot Himni være igjen i kirken i Zarahemla. Men de tre først nevnte tok han med seg, og også Amulek og Zeezrom som var i Melek. Og han tok også med seg to av sine sønner.

7.   Nå tok han ikke med seg sin eldste sønn, og hans navn var Helaman, men de han tok med seg, het Shiblon og Corianton. Og dette er navnene på dem som ble med ham til zoramittene for å forkynne ordet for dem.

8.   Nå var zoramittene frafalne nephitter, derfor hadde Guds ord blitt forkynt for dem.

9.   Men de hadde kommet i stor villfarelse, for de ville ikke holde Guds bud og hans lover ifølge Moseloven.

10.   Heller ikke ville de rette seg etter kirkens påbud og daglig henvende seg til Gud i bønn og påkallelse for ikke å falle i fristelse.

11.   Ja, kort sagt fordreide de i svært mange tilfeller Herrens veier, dette var derfor grunnen til at Alma og hans brødre dro inn i landet for å forkynne ordet for dem.

12.   Og da de hadde kommet inn i landet, oppdaget de til sin forbauselse at zoramittene hadde bygget synagoger og at de kom sammen på en bestemt ukedag som de kalte Herrens dag. Og de dyrket Gud på en måte som Alma og hans brødre aldri før hadde sett.

13.   For midt i synagogen hadde de bygget en plass til å stå på som var høyt over hodene deres, og øverst på den var det bare plass til en person.

14.   Den som ønsket å tilbe, måtte derfor gå opp og stå på denne plattformen og løfte sine hender mot himmelen og rope med høy røst og si:

15.   Hellige, hellige Gud! Vi tror at du er Gud, og vi tror at du er hellig og at du var en ånd og at du er en ånd, og at du alltid vil være en ånd.

16.   Hellige Gud, vi tror at du har skilt oss fra våre brødre, og vi tror ikke på våre brødres tradisjoner, som ble overlevert til dem på grunn av deres fedres troskyldighet. Men vi tror at du har utvalgt oss til å være dine hellige barn, og du har også gjort kjent for oss at det ikke skal komme noen Kristus.

17.   Men du er den samme i går, i dag og til evig tid, og du har utvalgt oss for at vi skal bli frelst, mens alle omkring oss er utvalgt til å bli kastet ned til helvete på grunn av din vrede. Vi takker deg, Gud, for denne hellighet, og vi takker deg også for at du har utvalgt oss, så vi ikke kan bli villedet av våre brødres tåpelige tradisjoner, som tvinger dem til å tro på Kristus og leder deres hjerter langt bort fra deg, vår Gud.

18.   Og igjen takker vi deg, O Gud, for at vi er et utvalgt og et hellig folk. Amen.

19.   Nå skjedde det at etter at Alma og hans brødre og hans sønner hadde hørt disse bønner, ble de umåtelig forbauset.

20.   For se, hver mann gikk frem og oppsendte den samme bønn.

21.   De kalte plassen Rameumptom, som betyr den hellige forhøyning.

22.   Fra denne forhøyningen oppsendte hver mann nøyaktig den samme bønn til Gud, takket sin Gud for at de var utvalgt av ham og for at han ikke ledet dem på avveie med deres brødres tradisjoner, og at deres hjerter ikke ble forledet til å tro på de tilkommende ting som de ikke visste noe om.

23.   Etter at alt folket hadde oppsendt sin takk på denne måten, vendte de tilbake til sine hjem og nevnte ikke Gud mer før de igjen kom sammen ved den hellige forhøyning for å oppsende takk på sin måte.

24.   Da Alma så dette, ble han svært bedrøvet i hjertet, for han forsto at de var et ugudelig og fordervet folk, ja, han forsto at de hadde lagt sin elsk på gull og på sølv og på alle slags utsøkte ting.

25.   Ja, og han forsto også at de i sin stolthet var oppblåste i sine hjerter til stor selvros.

26.   Og han hevet sin røst mot himmelen og ropte og sa: Hvor lenge vil du tillate, O Herre, at dine tjenere skal bo her nede i kjødet og se så stor ugudelighet blant menneskenes barn?

27.   Se, O Gud, de roper til deg, men likevel er deres hjerter oppslukt i deres stolthet. Se, O Gud, de roper til deg med munnen, men de er oppblåste, ja, meget oppblåste, av verdens verdiløse ting.

28.   Se, O min Gud, deres kostbare klær og deres ringer og deres armbånd og deres smykker av gull og alle deres kostelige ting som de pryder seg med, og se, de har lagt sin elsk på dem. Og likevel roper de til deg og sier: Vi takker deg, O Gud, for vi er ditt utvalgte folk, mens andre skal omkomme.

29.   Ja, og de sier at du har kunngjort for dem at det ikke skal komme noen Kristus.

30.   O Gud, Herre, hvor lenge vil du tillate at det skal finnes slik ugudelighet og vantro blant dette folk? O Herre, vil du gi meg styrke så jeg kan utholde mine skrøpeligheter. For jeg er skrøpelig, og slik ugudelighet blant dette folk piner min sjel.

31.   O Herre, jeg er overmåte bedrøvet i mitt hjerte. Vil du trøste min sjel i Kristus. O Herre, vil du gi meg styrke så jeg med tålmodighet kan utholde disse lidelser som skal komme over meg på grunn av dette folks synder.

32.   O Herre, vil du trøste min sjel og gi meg fremgang og også mine medarbeidere som er med meg ja, Ammon og Aaron og Omner og også Amulek og Zeezrom og også mine to sønner ja, vil du trøste alle disse, O Herre. Ja, vil du trøste deres sjeler i Kristus.

33.   Vil du gi dem styrke så de kan utholde de lidelser som skal komme over dem på grunn av dette folks synder.

34.   O Herre, vil du hjelpe oss så vi kan lykkes med å bringe dem tilbake til deg i Kristus.

35.   Se, O Herre, deres sjeler er dyrebare, og mange av dem er våre brødre. Gi oss derfor kraft og visdom, O Herre, så vi kan bringe disse våre brødre tilbake til deg.

36.   Nå skjedde det at da Alma hadde sagt disse ord, la han sine hender på alle dem som var med ham. Og se, da han la sine hender på dem, ble de fylt med Den Hellige Ånd.

37.   Og deretter skilte de lag uten tanke på seg selv og hva de skulle spise eller hva de skulle drikke eller hva de skulle kle seg med.

38.   Og Herren sørget for dem så de ikke skulle sulte, heller ikke skulle de tørste, ja, og han ga dem også styrke så de ikke skulle ha noen Iidelser som ikke ble oppslukt i gleden over Kristus. Dette var i overensstemmelse med Almas bønn, og dette fordi han ba i tro.


 
Kapittel 30
ALMAS BOK, kapittel 31
Kapittel 32

| Tilbake |



Programvare og design © ABC-nett / F. H. Røed 2001-2004. Scanning / OCR: T. Norman.
Mormons Bok, norsk 2002-oversettelse, © Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige